Solveig Engelsvoll

Jeg savner deg. Det var ikke lett da du dro, måten du dro på og å sitte igjen med det store spørsmålet, hvorfor? Kunne jeg gjort noe, eller hadde det ikke nyttet om jeg var der. Du var alltid så glad, jeg kunne ikke se sorgen du sperret inne i det gode hjertet ditt. Ditt smil var som en åpen bok jeg kunne lese gleden av. Jeg sitter igjen med sorgen hver dag, men jeg vet du har det godt nå. Du var den gode engelen i livene våre, du var alltid her. Ingen kunne tro hva som skjedde med deg. Du var der med opne armer og støttet folk om de hadde det godt eller vondt. Og du hadde alltid noen gode ord å komme med.

Kunne det ikke være en som fortjente det, ikke deg! Ikke så tidlig, nei! Tankene surrer rundt i hode mitt, jeg klarer ikke tanken. Du er borte, for godt. Det er noen år siden nå, men det føles som det var i går. Jeg følte du var noe mer enn en nær venn av familien, du var som noe helt som alltid ville tilhøre meg. 

Noen ganger tenker jeg at jeg aldri fikk sagt at jeg var glad i deg, vertfal ikke på den måten at du virkelig ville forstå at du var noe mere for meg. Sorgen er her bestandig, uansett hvor mange år det vil ta, kommer jeg aldri til å glemme den nyheten jeg fikk. Å møte blikket til min egen far og få vite at du ikke var blandt oss lenger. Det knuste meg, du var jo ikke der lenger. Hva ville skje nå, kom jeg aldri til å se deg igjen. se dine øyne fulle av glede. 

En dag skal jeg si deg hva du betyr for meg, du skal få vite at du er en enkel person som fortjener så mye mere enn vi kunne gi deg. Du ga oss alle de utrolig stundene. Vi er evig glad i deg. Hvil i fred. Du vil alltid være i mitt hjerte nært.